SorG, SavN og miNneR <3

 

Simon og SuperTante Hege <3

1 år er gått siden lyset ble blåst ut i mine armer, blikket vandret hen og forlot meg alene. Slik føles det når noen drar uten at du får sagt stort mer enn “du er ikke alene, jeg er her”. Og hvor drar de? En plass du ikke får de tilbake fra, en plass du vil reise til for å ikke være alene, men vet du ikke får komme tilbake fra selv heller.

Det var en merkelig natt/dag for ett år siden og har vært en merkelig natt/dag ett år senere. Det merkelige da var å stå utenfor ett sykehus med ett menneske mindre, det merkelige i dag er å stå utenfor mitt eget  liv med ett menneske mindre. Ett menneske som alltid, gjennom min barndom og spesielt mitt voksne liv, har vært en del av meg. En del av mitt hjerte, en del av min sjel, endel av min familie. Plutselig sa det stopp og ett menneske ble revet bort. De som sier at sorgen blir mindre eller går over, de lyver. Sorgen blir kanskje endel av hverdagen, men den blir aldri borte. Ikke min sorg, kanskje andres sorg.

Jeg trudde at å flytte til ett nytt hus uten så mange minner skulle hjelpe meg i å ikke se deg overalt. Men jeg slapp nok ikke unna, jeg kan fortsatt ikke se på pleddet ditt uten å måtte snu meg bort. Jeg kan fortsatt ikke se på hagemøblene uten å se deg sitte på stolen med malingsspannet i hånden og lure på om du skal male møblene eller meg. Jeg ler ofte, både av deg og sammen med deg, og gråter sjelden. I dag gråter jeg litt… når jeg tenner lys for deg. Jeg gråter litt fordi det er så mye jeg skulle ha snakket med deg om. Jeg gråter mest fordi at jeg savner deg og ikke vet når du kommer på besøk.

Jeg gråter nok fordi jeg kanskje begynner å forstå at du ikke kommer tilbake. Eller gjør du det? Jeg kjenner deg igjen i mange andre mennesker – ting de snakker om, måten de sier ting på, måten de går på, håpet de bærer på, gnisten i øynene deres, staheten og pågangsmotet deres, godheten deres og kampviljen deres. Hver gang jeg ser deg i ett nytt menneske eller i ord som bli sagt, lokkes frem ett smil som etterfølges av en stor klump i halsen og ett nytt brist i hjertet.

På Søndag snakket barna om deg og om de store blåbærene hjemme hos dine foreldre. De snakket om pannekaker, is og skillingsboller, om tur på stranden og fotball. Ungene bærer kun flotte minner av deg i sine store hjerter. De snakket om bestemor også – de lurer på om du har sett bestemor i himmelen. Og hvis du kommer på besøk, får du ta henne med deg. De vil tegne noe til deg som du skal få i sommer, du kommer til å bli imponert over guttenes sirkler og strekmenn. Ungene forteller at du følger med, du har jo egentlig ikke reist så langt bort. Hvordan hadde man klart seg uten barnas trøstende forklaringer på sorg og død?

Jeg er fortsatt i sorg, men bærer sorgen i mitt hjerte der andre ikke ser den. Der slipper jeg å sette ord på hva jeg føler eller tenker, slik jeg føler jeg må gjøre i dag. I mitt hjerte lever min sorg tett sammen med mine minner – om deg. Når jeg endelig får gråte slipper litt av sorgen ut og minnene får mer plass. Da er det kanskje greit å gråte, tenker jeg. Men bare når jeg er alene. 

Du er i mitt hjerte og er en del av meg, for alltid.

- Sarah